Begravelsestale - siste ord...

...til Øystein..
Holdt denne talen på minnestund etter begravelsen.. Gråt så jeg omtrent ikke så arkene, men det gikk...

 

Jeg har egentlig hatt god tid på og skrive dette, men samtidig så liten. Og jeg kunne stått her og pratet om Øystein i mange timer. Pratet om alle minnene og alt det flotte han har gjort for meg gjennom livet. Men det går ikke, jeg kan ikke stå her hele dagen, så jeg skal prøve og få hentet inn det viktigste.
Jeg tror aldri jeg kommer til og glemme den dagen Øystein spurte om jeg kunne holde tale i begravelsen hans. Det var ett uvirkelig spørsmål og få på en måte. Og det her er jo flere år siden, men når jeg nå faktisk skal gjøre det, så aner jeg ikke hva jeg skal si en gang. Ingen ord kan beskrive Øystein.

Det er som Leif sa på mandag: Det fine med oss mennesker er at det finnes bare en av oss, og at vi alle har våre minner med Øystein, og ingen er like! Jeg har mine minner og øyeblikk som jeg aldri kommer til og glemme. Det samme har Mamma, Ann Therese, RIno, Evy, Karin, Aina, Anne Mette. Ja- vi har alle våre ting med Øystein. Våre oppfatninger av situasjoner, kanskje til og med samme situasjon, samme tidspunkt, men alikevel er ikke minnene like.

Jeg kommer aldri til og glemme turene til Suluvann, fisking, gåturer, all latteren og moroa som var der.
Alle akedagene våre på Veberg. Husker spesielt en gang. Vi skulle ake fra nabo'n og ned i gården vår. Øystein satt bak meg, og Mamma bak Ann Therese. Vi var ikke så gamle da, men der satt vi da. På hver vår nye rattkjelke og satte utfor bakken. Planen var jo da og stoppe i gården, Mamma og Ann Therese klarte det, mens jeg og Øystein var en helt annen sak. Jeg skjønner fortsatt ikke åssen di fikk det til, for vi klarte ikke bremse en gang og når vi skjønte hvor det her bar, var det for seint. Så der gikk vi i full fart ned skråningen og veltet. Husker vi lå på det lille platået der og lo så vi skreik. Det er ett minne jeg aldri glemmer. Jeg har egentlig en million sånne minner når jeg tenker meg om. Tror ikke det finnes ett eneste dårlig minne med Øystein. Han var rett og slett god, tvert i mellom!

Det er nå 10 år siden vi flyttet fra Øystein, men det forandret ingenting. Vi dro fortsatt på telt-turer, sverige-turer og ferier sammen. Det var ofte at han kom for og hente Rino og Evy og tok oss med seg. Var flere helger både jeg og Ann Therese var der også. Vi feiret også flere Jul sammen..
Øystein var den som alltid stilte opp mellom både godt og vondt, både for oss ungene og for mamma.
Alle gangene vi flyttet var det Øystein som sto der og hjalp oss. Hver gang det skjedde noe, den som sto det var Øystein. Når bestefar døde i 2000, så har jeg aldri hatt så god støtte som i Øystein. Når tante døde i 2003, den vi ringte var Øystein og bare minutter sene sto han der. Det var kun tiden av veien før han kom kjørende opp i gården. Det finnes ikke ett menneske det er mer trygghet og støtte i enn Øystein. Selvom vi ikke bodde der mer, selvom ting forandret seg, så gjorde aldri Øystein det. Han sa alltid at han var glad i oss, han sa alltid at han hadde 4 barn. Og selvom det kanskje ikke høres så spesielt ut, så har di ordene betydd hele verden for meg, og det har Øystein også!

Jeg var rundt 4 år når mamma og Øystein ble sammen, og siden den gang har Øystein vært en viktig støttespiller gjennom livet's mange hindre. Jeg har alltid sagt at Øystein er pappa'n min. Jeg har vært så heldig og vokse opp meg 2 fantastiske fedre, og det gjør vondt og vite at Rino og Evy nå må fortsette livets reise uten pappa'n sin. Ingen barn skal måtte oppleve det!
Når Øystein ble syk så var det vel ingen av oss, hvertfall ikke oss ungene som skjønte hvor alvorlig det her faktisk var. Jeg vet i hvertfall at jeg ikke gjorde det. Og når vi fikk vite hva som feilte han og at han ikke kom til og bli frisk, så ville jeg vel ikke innse det. Jeg ville ikke innse at menneske vi har sett opp til, som har oppdratt oss og alltid vært der, en dag skulle bli borte.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Øystein er den som minst fortjente det her!

Den dagen jeg fortalte Øystein at han skulle bli morfar var ganske spesiell. Det blikket, det glemmer jeg aldri. Han lyste opp! Og hver gang jeg var der med Amilia, så har han kikket på henne, fult henne med blikket så godt han kunne.
Husker Cornelia holdt henne opp mot han og ho fikk ta på han. På armen, på kinnet, og det rant en tåre nedover kinnet hans. Det glemmer jeg heller aldri.

Jeg er utrolig stolt over og ha kjent Øystein. Den viljestyrken, livs-styrken og motet hans, det er noe jeg virkelig beundrer!
Jeg spurte Mamma, Ann Therese, RIno og Evy om di kunne gi meg noen ord hver, som dem forbinner med Øystein og fikk mange fine ord.
Kjærlig, morsom, mange gode egenskaper, Inkluderende, Hjelpsom, Blid, Glimt i Øyet, menneskekjær, Sprek, Dyreglad, Glad i turer, Glad i mat, snill.. Ja, alt dette er vel ord som absolutt beskriver Øystein.
Som jeg begynte med så kan jeg stå her og prate om Øystein hele dagen, men det skal jeg ikke.
Så derfor velger jeg og avslutte med det siste som jeg sa til han på sykehuset.

Vi sees igjen, Pappa ♥



 

For dere som ikke har fått med dere hva som har skjedd, så beskriver forrige innlegg "Hvil i fred, Pappa" det alle meste!!

 

6 kommentarer

mittfristed

19.okt.2010 kl.21:43

så vakkert skrevet...

Linni - mamma til Amilia <3

19.okt.2010 kl.21:54

mittfristed: takk :)

Anette

28.okt.2010 kl.12:30

Utrolig fint skrevet linn :) Trilla en tåre på meg og nå! Off, kondolerer, har ikke fått sagt det til deg :( Håper vi kan treffes igjen snart :)

Linni - mamma til Amilia <3

28.okt.2010 kl.16:33

Anette: Tusen takk for varme ord :)

Ehhm.. Litt usikker på hvem Anette som har skrevet, siden det ikke er linket noe sted, men kan sikkert det ;) :P

christine

07.sep.2011 kl.20:58

utrolig bra skrevet! tror nok at hele familien din var utrolig stolt over deg. det er vanskelig å sette seg ned å skulle skrive noe slikt, spesielt med slik innlevelse, gode ord og kjærlige settninger når noe slikt trist har skjedd. synes det var vakkert skrevet!

jeg skal selv skrive begravelses tale til nå på fredag å aner ikke hvor i allverden jeg en gang skal begynne å minnes livet. det er gjerne et ømt tema så jeg tenkte å spørre i stedet for å bare ta for meg. kunne jeg fått lov til å brukt din fine tale som en peke pinn på oppbyggning og hvordan jeg skal skrive talen? syntest du skrev på en vakker måte som dekket store mengder av hendelser, minner, personen det gjaldt og kjærligheten dere imellom.

det er en stund siden nå, men slike hendelser tar lang tid bare å begynne å helbrede. håper ting er lettere nå. =)

mvh christine

Linni - mamma til Amilia <3

16.sep.2011 kl.19:36

christine: Hei. Tusen takk for koselig ord..

Selvfølgelig har jeg ikke sett kommentaren din før nå, dessverre.. Men du må gjerne bruke min tale som en pekepinn.. Hvis mine ord kan hjelpe deg, gjør jeg gjerne det :)

Kondolerer til deg og dine, og håper du har det bra, tatt i betraktning..

Skriv en ny kommentar

Linni - mamma til Amilia <3

Linni - mamma til Amilia <3

22, Sandefjord

22 år og samboer med verdens beste gutt, Tommy <3 Sammen har vi verdens nydeligste datter, Amilia, født 23.01.2010 klokka 00.51 <3 Elsker dere <3

leser denne bloggen NÅ

Kategorier

Arkiv

hits